LÆRERFORUM - HØGSKOLEN I BODØ

For et par dager siden fikk jeg vite om et prosjekt om heter Lærerveiledning ved Høgskolen i Bodø.
I prosjekinformasjonen heter det blant annet:
Gjennom Lærerforum kan lærere og lærerstudenter gi hverandre hjelp til selvhjelp for å kunne utvikle hverandres yrkeskompetanse med evne til både omsorg, autoritet og rent faglig tilpasning. Disse forhold skal igjen kunne bidra til utvikling av læreres didaktiske kompetanse sammen med elevers trivsel og læring som resultat” uttrykker førstelektor Gisle Johnsen ved Høgskolen i Bodø.
Jeg har ikke hørt om dette prosjektet før. Hvis noen har erfaring med å bruke det, og de ønsker å dele erfaringer med andre, vil jeg gjerne høre mer om det.

Jeg legger ved nettadressen hvis noen ønsker å vite mer om hvordan de kan nyttiggjøre seg denne veiledningen.

Anne-Greta


http://www.laererforum.net/index.php?session=78c5774edf44ba400992ae311531932a&menu_id=9&s=1&action=ueberuns

KIDLINK



Kidlink er en ikke-kommersiell, brukereid internett-basert organisasjon med base i Arendal. Organisasjons hovedfokus er å bidra til at barn kan lære å: (Jfr. lenke 1)
· forstå seg selv, egne interesser, drømmer og velge mål
· utvikle livsferdigheter, modnes og få bedre kontroll med livet
· utvikle kreativitet og bygge sosiale nettverk på tvers av kulturer og grenser


Kidlinks visjon for sitt arbeid er:
Ved å la barn fra ulike samfunn og med ulik bakgrunn verden over snakke med hverandre over internett, kan dette gi disse en unik erfaring. Ved å lytte til andres meninger og ta del i deres ideer, håper vi at barna kan overvinne noen kommunikasjonsbarrierer og løse mange av de utfordringer de måtte stå overfor senere i livet gjennom felles forståelse og samarbeid.(Jfr. lenke 1)

Kidlink motiverer elevene å: (Jfr. lenke 2)
Hjelpe elevene å finne hva de liker og utvikle personlige mål. Hjelpe dem til selvinnsikt. Motivere læring ved å gi dem forståelse for hvordan skolen kan hjelpe dem med å nå sine mål. Trene dem i å mestre livet.

For oss som underviser og skal undervise i skolen er det viktig og interessant å vite om en sånn organisasjon. Den kan bidra til at pedagogisk personale i norske skoler utvikler kompetanse på flere områder dersom de deltar i et sånt nettverk sammen med elevene på skolen der de arbeider. Organisasjonen tilbyr workshops som ser ut til kunne være konkrete og nyttige for både lærere og foreldre.

Ellers viser jeg til internett for dem seom vi vite mer.


http://www.kidlink.org/norsk/general/overview.html (Lenke 1)
http://www.kidlink.org/norsk/general/index.html (Lenke 2)

Tilpassa opplæring - gode råd for kvardagen

I den tradisjonelle tenkinga har tilpassa opplæring alltid vore synonymt med opplæring for elevar som treng spesialundervisning fordi dei har problem, til dømes lese- og skrivevanskar. Dei treng individuell hjelp frå læraren etter at problemet dei har er kartlagt, ofte av spesialistar.

I LK06 heiter det imidlertid:
Uavhengig av kjønn, alder, sosial, geografisk, kulturell eller språklig bakgrunn skal alle elever ha like gode muligheter til å utvikle seg gjennom arbeidet med fagene i et inkluderende læringsmiljø.
Alle elever skal i arbeidet med fagene få møte utfordringer de kan strekke seg mot, og som de kan mestre på egen hånd eller sammen med andre.

Det betyr at alle elevar skal ha opplæring som er tilpassa kvar enkelt. Men omgrepet tilpassa opplæring er så innarbeidd som "spesialundervisning", at det nok vil ta lang tid før tilpassa opplæring vil inkludere undervisning for alle barn og unge. No skal alle elevar ha opplæring som er tilpassa kvar enkelt sitt læringsnivå. Dei skal ha utfordringer dei kan strekke seg mot, meistre på eiga hand, og saman med andre. Vi veit og at kunnskapsløftet stiller krav om kva elevane skal kunne når dei er ferdige med skolen. Det vil og bety større krav til den enkelte eleven. I denne prosessen må lærarane også utvikle nye måtar å vurdere elevane på.

Då den eldste sonen min starta på skolen, kunne han lese. Den tilpassa opplæringa han fikk, var at han sat saman med ei anna jenta på eit anna rom og las bøker han likte. Det var tilfresstillande for han der og da. Men hadde dei hatt digitale verktøy i den tida, kunne det gitt han større muligheit for å komme vidare i eiga utvikling.

Ein lærer på ein skole i Bodø har plansamtalar med elevane sine ein gong i månaden. Dei legg opp planar for vidare arbeid, og evaluerer det som er blitt gjort. Elevane skal finne sine eigne læringsstrategiar og planlegge korleis dei vil arbeide. Det gir rom for variasjon i arbeidet, og stigande vanskegrad for kvar enkelt elev. Dei kan arbeide aleine og saman med andre, og dei kan hente kunnskap og informasjon frå internett. Dei kan bruke digitale verktøy i presentasjonar av til dømes tekstarbeid, bruke PC-en til tekstskaping osb. Lærarane veit at tida for å berre drive den tradisjonelle undervisninga med læreboka og frå tavla, er forbi. Men begge delar kan sjølvsagt brukast saman med den nye reidskapen.

Barn og ungdom si livsverd er kommen inn i skolen. Eg synest vi skal ønskje han velkommen, og finne måtar å bruke han på i lag med elevane.

Dette er eit vanskeleg tema. Det er upløygd mark på mange vis. Bruken av digitale hjelpemiddel er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit middel. For å nå måla i kunnskapsløftet om tilpassa opplæring for alle elevane, er IKT eit nyttig hjelpemiddel, dersom ein bruker det med mål og meining. Som lærar i framtida treng eg innspel på kva de tenkjer kan vere kloke og nyttige vis å gjere det på.

PEDAGOGER OG DIGITAL KOMPETANSE

I flere av de bloggene vi som går på Norsk 2 har skrevet, har vi vært opptatt av IKT: Lærernes kompetanse, ressurser til bruk i undervisningen, bruk av IKT i tilpassa opplæring osv.

Barna må ha knekt lese-koden for å kunne lese og skrive. Det er selvsagt. Mange av elevene har knekt det Krumsvik (2007) kaller ”PC –koden” på samme måte som lesekoden når de begynner på skolen. De har god teknisk IKT-kompetanse når de starter i første klasse. Hvis de ikke har det, må de lære det ganske raskt for å kunne ta til seg og bruke kunnskap fra digitale hjelpemidler allerede fra de starter på skolen.

Det er selvsagt viktig at vi som er lærere ikke blir hengende etter elevene. Vi må ha kompetanse som gjør at vi kan utnytte de nye redskapene for å ha nytte av dem når vi skal undervise. Kanskje må noen lærere ta litt tilfart og klatre over et par barrierer for å ville skaffe seg den basiskompetansen de trenger for å kunne ta i bruk digitale verktøy som skal integreres i alle fag på alle årstrinn.(LK06)
Dette trenger vi opplæring og utviklingsmuligheter for å få til. Og der tror jeg systemet rundt lærerne svikter. Arbeidsgiver har ansvar for opplæring som gir de ansatte den kompetansen de trenger. Samtidig nytter det ikke bare å gå på kurs. Etter at vi har vært på kurs, må vi ta i bruk den kunnskapen vi har fått. Vi blir ikke gode blogg-skrivere hvis vi ikke øver på å skrive blogger og ser nytteverdien av det.

Å se nytteverdien gjør mulighetene større for å unngå å sette fokus på mangel på ressurser og tekniske barrierer. Vi kan flytte fokus over på pedagogisk bruk av digitale verktøy og alle de mulighetene de gir oss i undervisningen. Et eksempel kan være 8.trinnseleven, en gutt, som ikke ville lese bøker i det hele tatt. Læreren visste at han var interessert i forskjellige tegneserier. De to satte seg foran PC-en og begynte å søke på nettet, leste ulike typer tegneserier og hentet stoff om tegneserier som han presenterte for klassen. Han hørte på de andres presentasjoner om det de hadde lest, og de lyttet med interesse til hans presentasjon. Det gav han mer sjøltillit og ”trigget” nysgjerrigheten hans mot flere litteratursjangrer.

Når jeg tok frem eksemplet med gutten og tegneseriene, handler om to ting. Det første er at han ikke likte å lese bøker. Ved at han fikk lese det han likte å lese, kunne hente frem informasjonen på nettet osv, ble han motivert til å lese og trivdes med det faglige arbeidet. Leselysten begynte å spire. Det andre var at han kunne øve på å lese på et verktøy han behersket og var bekvem med å bruke. PC-en var han vant til å bruke i andre sammenhenger.

For meg blir det viktig å tenke på hvordan vi kan nyttiggjøre oss digitale verktøy i arbeidet med feks å få leselysten, spesielt hos gutter, til å spire mye tidligere enn i 8. klasse. De er flinke til å bruke digitale hjelpemidler, kanskje bedre enn jentene? Hvordan kan vi bruke disse ressursene til å stimulere guttenes leselyst så tidlig som mulig?

Hvilke tanker har dere om dette?

Litteratur
Krumsvik,Rune J. (2007) Skulen og den digitale læringsrevolusjonen, Universitetsforlaget Artikkel 3

Begrensningenes ”ve -og – vel” eller mulighetenes ivaretakelse?

De siste 10-15 årene har den digitale revolusjonen endret samfunnet vårt på veldig mange områder. Skolen er og blitt påvirket og fortsetter å bli påvirket av denne utviklinga. En britisk rapport, Personalisation and Digital Technologies (jfr Rune Krumsvik.Skulen og den digitale kompetansen, side 115) antyder at et gjennomsnittlig barn i Storbritannia som i dag er i skolepliktig alder, vil, når de når 21-årsalderen, ha benyttet 15000 timer til formell utdanning, 20000 timer til TV-titting og 50000 timer foran PC-skjermen.

Hvordan forholder vi som lærere oss til det?
Jeg har i mitt møte med skolen de siste 2-3 årene møtt en del motstand mot å ta bruk digitale læringsressurser i skolen. Diskusjoner som: Hvordan skal vi klare å ha kontroll med hva elevene laster ned på nettet, hvordan skal vi vite at elevene ikke laster ned oppgaver som andre har skrevet, de bruker tid til andre ting i timene enn å jobbe med fag. Hvordan skal vi klare å holde elevene borte fra det? Vi har ikke nok datamaskiner så det ikke noen vits i å gjøre noe allikevel.
Mange vil sikkert bli sinte og si at nå tar jeg feil, stigmatiserer de ansatte og har ikke greie på hva som egentlig foregår. Kanskje har de rett. Jeg håper jeg tar feil.

Likevel har jeg lyst å tenke høyt på to ting.
Det ene er: Hva skjer med oss når vi bruker tid og energi til å tenke på hva vi ikke kan gjøre, i stedet for å bruke de ressursene vi har til alt vi kan gjøre? La oss tenke oss at det kanskje ikke er så stor forskjell på norske og britiske barn i bruk av tid foran TV, PC og tid til utdanning. Hvordan forholder vi oss til det? Jeg synes vi skal tenke på de mulighetene de digitale vektøyene gir, for eksempel i arbeidet med tilpassa opplæring. La oss flytte fokus til fra bergrensningenes ”ve-og-vel” til mulighetenes ivaretakelse og tenke: Hvordan kan vi høste av den kunnskapen elevene tilegner seg de 50000 timene de bruker foran PC-skjermen gjennom skolepliktig alder og la det bli en del av kontoen for utdanning?

Det andre spørsmålet henger selvsagt sammen med det første.
Hvordan skal vi få elevene med på dette? Jeg hørte i en eller annen sammenheng om lærere på videregående skole som fikk ordna seg med msn adresse for å sjekke hvilke elever som logget seg inn på msn i timene. Sånne "tiltak" synes jeg ligger i balansegangen mellom kontroll og ansvarliggjøring. Vi skal tenke hvordan vi kan nyttiggjøre de ressursene de nye digitale verktøyene og tenke etiske ”retningslinjer” skolene må ha i flommen av informasjon som velter inn over oss.
Hvis vi ønsker at elevene skal bidra i arbeidet, mener jeg det er viktig at elevene kan delta
”på alvor” diskusjonene. Vi kan ikke gjøre det på ”liksom”. Det avslører de veldig fort. Da melder de seg ut og gidder ikke delta. Jeg tror vi må være villige til å begynne i den andre enden og finne ut hvordan vi underviser og hvordan vi samspiller med elevene i klasserommet. Da er muligheten tilstede for at vi slipper å ha system for å sjekke om elevene logger seg inn på msn i timene.